Før skytevåpnenes tid i Japan ble kriger ofte utkjempet mann mot mann.
Denne kamp utviklet teknikker i bruk av sverd, eller bare never. Samuraiene var
krigerne i det gamle Japan som levde av sverdet. De var maktfaktoren bak småkongene
i Føydalsystemet, og gjorde krigskunsten til et håndverk som gikk i arv fra
far til sønn. Men, de måtte ofte kjempe uten våpen, fordi det var
forbudt å bære sverdet i nærvær av høye personligheter.
De trengte altså en form for selvforsvar uten våpen. Det samme gjaldt
fengselsvokterne og folk av lavere sosial rang som ikke hadde lov til å bære
sverd. Derfor ble det utviklet kampteknikker som i hovedprinsippet gikk ut på
å utnytte motstanderens angrep til egen fordel. Særlig slag, spark,
kvelningsteknikker og armbend ble brukt. Jiu-jitsu ble til slutt den stilen som fikk
størst tilslutning, og det ble opprettet en del skoler i Japan som fortsatte
etter føydalsystemets opphør i 1868. Da forsvant den gamle krigerklassen,
Japan ble keiserdømme, og landet åpnet seg for omverdenen.
Jigoro Kano ble født i fiskerlandsbyen Mikage i Japan i 1860. Han flyttet sammen
med familien til Tokyo i 1871. Kano var interessert i idrett, og drev på med
både turn og roing mens han studerte ved universitetet i Tokyo. Han var ingen
storatlet, og derfor begynte han med Jiu-jitsu for å ta igjen det forsømte
fra naturens side. Kano studerte Jiu-jitsu i flere år, og oppnådde
høyeste ferdighet der. Samtidig som han lærte Jiu-jitsu studerte han
politikk og litteratur ved universitetet i Tokyo. I 1882 grunnla Jigoro Kano sin egen
skole som han kalte Kodokan Judo. Han hadde funnet ut hvilken mental verdi Jiu-jitsu
hadde, og ved å trekke ut det han syntes var tvilsomt i Jiu-jitsu og legge til
sine egne øvelser, utviklet han en helt ny form for kroppskultur og mental
trening som han kalte Kodokan Judo (Judo betyr ”myk vei”). I begynnelsen
hadde han bare ni elever, og de trente i et rom der det var plass til bare 12 matter.
Men, judo vant fort popularitet på grunn av sin høye idealisme. Det var
derfor sterk rivalisering mellom judo og jiu-jitsu. Jiu-jitsulærerne gikk så
langt som til å forakte judosporten, og de måtte komme til et oppgjør.
Hikosuke Totsuka var den mest berømte jiu-jitsutreneren på den tid, og han
så med mistro på Jigoro Kanos judo. Striden ble avgjort ved en offentlig
klubbkamp mellom Totsuka og Kodokan i 1886. Turneringen ble ledet av Tokyos politimester.
Resultatet ble at Kodokan vant 13 av 15 kamper. Over hele landet ble sporten praktisert,
og da den ble innført i skolen som obligatorisk fag, fikk den en meget stor bredde.
Kodokan Judo begynte i en treningssal som målte 24 m?. Senere har skolen flyttet en
rekke ganger, til den nå har et kjempebygg i Tokyo. Huset har avdelinger for menn,
kvinner, barn og utlendinger, og hovedsalen måler 1100 m?.
Judosporten bredte seg raskt, og i begynnelsen av 1900-tallet kom den til Europa med
japanere som reiste ut, eller europeere som lærte judo i Japan. Foregangslandene
i Europa var: England, Frankrike, Tyskland og Holland. Senere kom alle de andre europeiske
landene etter i tur og orden. I 1948 ble EJU (Den Europeiske Judounion) stiftet, og i 1951
IJF (Den Internasjonale Judoføderasjon). Av europeere som har utmerket seg kan
nevnes Anton Geesink, som ble Europamester en rekke ganger, samt både
Verdensmester (1969) og Olympisk Mester (1964). Det første Europamesterskapet ble
arrangert i 1938 og det første Verdensmesterskap i 1951. Judosporten kom med i
Olympiaden i Tokyo i 1964, og fra og med lekene i München 1972 er Judo obligatorisk
olympisk gren.
I Norge begynte man med judo på begynnelsen av 1950-årene. Henrik Lund, som
hadde vært i kontakt med judo i England under krigen, regnes som judosportens pioner
her i landet. Den første judoklubben i Norge ble stiftet i 1960 og het Norsk Judo
og Jiu-jitsu klubb. Det første norgesmesterskapet ble arrangert i 1969, to år
etter at Norges Judoforbund ble stiftet. Norges Judoforbund er tilsluttet EJU.
